Det er mange ulike begreper som benyttes om det å drive selv innenfor en kjede, her er de vanligste:
Franchise:
Det finnes trolig over 300 franchisekonsepter i Norge, og rundt dobbelt så mange i Sverige. I noen kjeder bruker man begreper som kjøpmann, retailer, partner eller «driver» istedenfor franchisetaker. Enkelte kjeder velger bevisst eller ubevisst andre begreper enn franchise og franchisetaker, selv om det i realiteten er en franchisemodell de har.
Den vanligste formen for franchise er såkalt «Business format franchise», der man i tillegg til navnet får tilgang til konsept og rutiner for å drifte franchiseenheten. Det er sentralt med overføring av kunnskap og opplæring for å sette franchisetakerne i stand til å drive på egen hånd.
Single-unit franchise (singel-franchise)
Mange kjeder ønsker å ha franchisetakere som kun driver franchise på én lokasjon eller med én butikk. Det kan være at kjeden ønsker at franchisetaker er til stede som leder selv og den som representerer konseptet lokalt. Det kan også hende kjeden , har dårlig erfaring med at man driver flere enheter. Det kan også være fordi mulighetene for å ansette og lønne en annen daglig leder ikke er tilstede.
Eksempler på single-unit franchise i Norge: Narvesen, Rema 1000, 7-Eleven og Elon.
Clusterfranchise:
Noen franchisekonsepter tillater at man driver flere enheter, såkalt clusterfranchise. I slike tilfeller starter man gjerne med én enhet, og får muligheten til å åpne flere etter hvert. Noen kjeder gir også rettighet til (og eventuelt forutsetter) at man kan drive flere enheter i et bestemt område, for eksempel i en by eller et fylke. Noen av fordelene med clusterfranchise kan være stordriftsfordeler (kostnadsbesparelser), franchisegiver får færre personer å forholde seg til, det er enklere og billigere å starte nye enheter. Eksempler på clusterfranchise i Norge: McDonalds, Joker, Søstrene Grene, Shell.
Masterfranchise:
En masterfranchisetaker har vanligvis rettighetene til å drive et franchisekonsept i ett eller flere land. Man kan selv være den utøvende franchisetaker, ha egeneide enheter eller franchisetakere som rapporterer til masterfranchisetakeren. Reitan har for eksempel masterfranchisen til 7-eleven i bl.a. Skandinavia.
Forhandler:
En forhandler kan representere et helt og fullt konsept, eller som forhandler av enkelte varer / merker og tjenester. Selv om man skulle være forhandler av et helt konsept, er en forhandler ofte noe friere stilt og med færre retningslinjer fra kjedekontoret enn i en franchisekjede.
Eksempler: Drømmekjøkkenet, Norema, Marbodal.
Så finnes det utallige forhandlere av produkter og merkevarer. Bare se på Clas Ohlson, Elkjøp, Power, Jernia etc. Som forhandler i en kjede har man to roller: I Drømmekjøkkenet er man både en selvstendig forhandler i Drømmekjøkkenet-kjeden, men man er samtidig forhandler av produkter fra bl.a. Siemens, Miele, AEG og Røroshetta.
Agentur:
En agent er et vanlig begrep i en del handelsvirksomheter. En agent har en rettighet til å representere et merke eller utvalgte varer i et definert marked. Det kan være i et land, fylke eller i en spesiell del av markedet. Innen tjenester, software etc brukes noen ganger begrepet «lisens» istedenfor agent.
Mange leverandører av varer har “salgsagenter” som selger varer direkte i et marked, det er vanlig både innen forbrukermarkedet og B2B.
Eksempler på bransjer som benytter agenter er flere husprodusenter, strømleverandører, forsikring, klær, sko, produktsalg. Som agent mottar man en andel av salget som vederlag.
Franchise light:
Det finnes enkelte kjeder som bruker uttrykket «franchise light». I slike kjeder er man som oftest ansatt som daglig leder av den lokale virksomheten, men har ikke noe eierskap selv. Som en del av betingelsene kan man få en andel av overskuddet utbetalt som lønn eller bonus. Dette er ikke franchise, men modellen kan skape lokalt engasjement og eierfølelse ved at man får ta del i overskuddet. Særlig er dagligvarekjeden Kiwi kjent for å bruke denne betegnelsen på driften av en del av sine butikker.