Trenger vi en ny franchiselov?

Innledning

Fra tid til annen dukker det opp forslag om særskilt regulering av franchise, dels for å beskyte franchisetaker og dels også for å gi særskilte rettigheter til ansatte hos franchisetaker. Når det gjelder sistnevnte, går forslagene ut på at franchisegiver og franchisetaker skal ha delt arbeidsgiveransvar for de ansatte hos franchisetaker, samt at disse ansatte skal ha innflytelse og medbestemmelse direkte overfor franchisegiver, samt rett til styrerepresentasjon hos franchisegiver.

Særskilte rettigheter til franchisetakers ansatte

Forslag av denne typen synes blant annet å ha  sin bakgrunn i at organisasjonsgraden blant de ansatte hos franchisetakere hevdes å være  lavere enn ellers i arbeidslivet. Et generelt mål om økt organisasjonsgrad i arbeidslivet kan mange stille seg bak, men forslaget om å etablere slike arbeidstakerrettigheter hos franchisegiver illustrerer (i) manglende kunnskap om hva franchise er, (ii) en for snever forståelse av hvilken funksjon franchise har kommersielt og hvorfor samarbeidsformen franchise brukes, (iii) overser betydelige avgrensningsproblemer og reiser spørsmålet om hvorfor franchise skal stå i en særstilling i forhold til andre distribusjonsformer. Det overser også (iv) at vi lever i en internasjonal og konkurranseutsatt verden. Forslaget anses verken hensiktsmessig eller gjennomførbart.

Forslag av denne type har vært fremmet med jevne mellomrom de siste tiårene, uten at det har avstedkommet lovforslag. Sist var i juni 2018. Som erfarne advokater innen ulike distribusjonsformer, herunder   franchise, ønsker vi uansett å bidra i debatten gjennom å belyse de nevnte momentene.

Først et aldri så lite hjertesukk: Vi opplever at franchise har et ufortjent dårlig rykte. Franchise som samarbeidsmodell er tvert imot noe vi bør heie fram, da det er en enkel og relativt trygg måte for folk å starte egen virksomhet som selvstendig næringsdrivende.

Først et aldri så lite hjertesukk: Vi opplever at franchise har et ufortjent dårlig rykte. Franchise som samarbeidsmodell er tvert imot noe vi bør heie fram, da det er en enkel og relativt trygg måte for folk å starte egen virksomhet som selvstendig næringsdrivende. Mens 7 av 10 gründere ifølge Dagens Næringsliv må forventes å oppleve at satsingen går galt, er tallene langt bedre for franchisetakere. Franchisebaserte virksomheter fremstår som en trygg arbeidsplass for et betydelig antall mennesker og skaper en rekke nye arbeidsplasser.

(i). Forslaget som sist har versert i norsk presse tar utgangspunkt i at man bør «viske ut skillet mellom franchisedrift og andre eierformer hva angår viktige bedriftsdemokratiske spilleregler». Her finner man den mest alvorlige misforståelsen. Franchise er ikke en eierform der franchisegiver eier den lokale virksomheten. Franchise er et kontraktsforhold, der eier av et varemerke og forretningskonsept med spesifikke driftsmetoder – franchisegiver – inngår en avtale med en selvstendig næringsdrivende – franchisetakeren. Franchisetakeren kan, mot betaling, benytte seg av konseptet som franchisegiveren løpende kontrollerer utviklingen av. Avtalen regulerer fullt ut partenes rettigheter og plikter, og franchisegiver har, i motsetning til distribusjonskjeder som selv eier den lokale enhet, ikke mulighet til å styre franchisetaker ut over det som følger av avtalen. I dette ligger også at franchisetaker ikke har noen innflytelse eller medbestemmelse over franchisegiver ut over det som følger av avtalen, og hvorfor skulle franchisetaker ha det, all den tid samarbeidet går ut på at vedkommende bruker franchisegivers varemerker og konsept. Da gir det ikke mening å gi franchisetakers ansatte en slik rett. Det vil også innebære en høyst problematisk interessekonflikt når ansatte hos en kontraktspart har en posisjon hos kontraktsmotparten.

(ii). Vi opplever debattinnlegg som har versert rundt det forslaget som kom opp i juni 2018 som unyansert, da man kjører Rema 1000 og dets rike eiere foran seg. Franchise er så veldig mye mer enn Rema 1000. Franchise brukes i alt fra små til store retailkonsepter, små restaurantkonsepter med noen få franchisetakere til internasjonale restaurantkjeder som McDonalds, små tjenesteleverandører til internasjonale konsulenthus. Variasjonen er betydelig, og bildet som tegnes av den store, stygge franchisegiver som utnytter den lille franchisetaker er uriktig. En riktig forståelse av hvor og hvordan franchise brukes, demper det skremselsbildet som ligger bak forslaget om arbeidstakervern.

(iii). Franchise er ikke definert i en egen norsk lov, men et avtaleregulert samarbeid. Det er følgelig en glidende overgang mellom avtaleregulerte samarbeid som kan omtales som franchise og andre kontraktsbaserte samarbeidsformer, som for eksempel lisensavtaler. Idet franchise også gjerne kan anses som en av flere måter å distribuere varer eller tjenester på, kan man på tilsvarende måte problematisere den glidende overgangen til f.eks. eneforhandleravtaler. Spørsmålet som oppstår er da hvordan man ser for seg å avgrense det tenkte arbeidstakervernet i franchiseforhold, og hvorfor franchise skal stå i en særstilling blant de mange andre avtalebaserte samarbeidsformene. Denne avgrensningsproblematikken innebærer samtidig en åpenbar omgåelsesutfordring.

Hvis hensynet til arbeidstakere og ønsket om økt organisasjonsgrad skal gjøre at man griper inn i franchise, må man spørre seg hvorfor det ikke også skal gjelde i alle andre relasjoner der en annen enn arbeidsgiver har innflytelse over arbeidstaker. Det kan f.eks. gjelde der eierstrukturen ikke rammes av konserndefinisjonen, men der eierne like fullt har stor innflytelse over arbeidsgiver.

I forlengelse av dette kan man spørre seg hvorfor delt arbeidsgiveransvar og innflytelse bare skal være tema i ett kontraktsforhold. Hvis hensynet til arbeidstakere og ønsket om økt organisasjonsgrad skal gjøre at man griper inn i franchise, må man spørre seg hvorfor det ikke også skal gjelde i alle andre relasjoner der en annen enn arbeidsgiver har innflytelse over arbeidstaker. Det kan f.eks. gjelde der eierstrukturen ikke rammes av konserndefinisjonen, men der eierne like fullt har stor innflytelse over arbeidsgiver. Hva med kjøpesentre, som også øver innflytelse over leietakerne i senteret, f.eks. når det gjelder åpningstider, deltakelse i sentermarkedsføring etc? Det er mulig at eksemplet fremstår som vel søkt, men dette var faktisk tema da franchiseregulering ble diskutert tilbake i 2011.

(iv). Det internasjonale aspektet gir ytterligere grunnlag for skepsis til et lovforslag. Veldig ofte er konsepteier (masterfranchisegiver) utenlandsk, og den overbyggende avtalen mellom utenlandsk konsepteier og norsk lokal franchisegiver vil være regulert av lovene der konsepteier er hjemmehørende. En særnorsk regulering vedrørende lokal drift av konseptet vil trolig dempe etableringslyst til konsepter som kunne skapt arbeidsplasser, spesielt om en utenlandsk konsepteier selv etablerer virksomheten i Norge som direkte franchisegiver overfor norske franchisetakere. Resultatet kan bli lavere etableringstakt av nye konsepter, til skade for forbrukere og ytterligere makt til alt etablerte norske kjeder.

Generelt om franchiselovgivning

Det finnes en rekke argumenter både for og mot innføringen av en egen franchiselov. I motsetning til det som gjelder ansattevern, har en rekke land innført slik lovgivning, f.eks. Sverige, Belgia, Frankrike. Dette er imidlertid som oftest ren forhåndsopplysningslovgivning, som pålegger franchisegiver plikt til å gi en rekke opplysninger til potensielle franchisetakere i forkant av kontraktsinngåelse. Dersom Norge skal innføre en slik lov, bør vi begrense oss tilsvarende og ikke etablere lovgivning på hva som ikke kan avtales. Vårt syn er at det ikke engang bør innføres en slik forhåndsopplysningslovgivning i Norge, da norske domstoler har vist seg godt kvalifisert til å håndtere slike problemstillinger. Erfaringer fra Sverige viser for øvrig at det pt. ikke har kommet saker for domstolen der franchisetaker har påberopt seg brudd på den svenske forhåndsopplysningsloven.

Heller ikke bør det gripes inn i avtalefriheten næringsdrivende imellom, og nærmest tillegge enkelte næringsdrivende kontraktsparter en forbrukerposisjon. Igjen blir det et spørsmål om avgrensning i forhold til andre samarbeidsformer innenfor distribusjon.

Forslaget som sist har sett dagens lys, går imidlertid lenger, idet partiet Rødt ønsket at Regjeringen skulle utrede spørsmålet om franchisegiver skal være forhindret fra å avslutte samarbeidet med franchisetaker ved kontraktsperiodens utløp. Dette representerer etter vårt syn et dramatisk inngrep i avtalefriheten, som vi fraråder. Det innebærer i realiteten at en franchisegiver som inngår en franchiseavtale risikerer å være låst til franchisetaker i uoverskuelig fremtid. Franchisegiver eier konseptet og den goodwill konseptet genererer, og må da være den som bestemmer om et samarbeid skal forlenges eller ikke. Trolig vil en slik regulering virke mot sin hensikt. Dersom franchisegiver risikerer å bli bundet til en franchisetaker på denne måten, vil franchisegiver sannsynligvis fylle avtalen med regulering som senker terskelen for når avtalen kan heves. Med mindre forslagsstiller ser for seg at også hevingsretten skal reguleres på en ufravikelig måte (og gis internasjonal preseptivitet (ufravikelighet), vil franchisetaker som en følge av dette få mindre forutberegnelighet med hensyn til samarbeidets varighet. Og hvis loven inneholder slik ufravikelighet, vil det redusere interessen for etablering av franchisekonsepter i Norge og derved påvirke sysselsettingen negativt.

Av advokat Endre Storløkken og advokat Henrik Renner Fredriksen, Advokatfirmaet SGB Storløkken AS (samarbeidspartner av Cappa gjennom FranchiseArkitekt)